Norge har seks nasjonale og truede storferaser; Vestlandsk fjordfe, Dølafe, Telemarkfe, Østlandsk rødkolle, Vestlandsk raudkolle og Sidet trønderfe og nordlandsfe (STN). Under kan du lese mer om rasene og deres utbredelse.
Vestlandsk raudkolle
Raudkolla oppstod da det legendariske Lyngdalsfeet ble krysset med feet i Rogaland på begynnelsen av 1900-tallet. Raudkolla var vanlig over hele Sørvestlandet, samt nordover langs vestlandskysten. Den er tradisjonelt litt større og med høyere avdrått enn fjordfeet. I dag finnes raudkollene mest i det gamle kjerneområdet.
Østlandsk rødkolle
Historisk er det en lang tradisjon for røde og kollete kyr i «flatbygdene» på det sørlige østlandsområdet. Rødkolla er ofte solid bygd uten å virke tung. Var nede i under ti dyr på 1980-tallet, men bestanden er møysommelig bygd opp igjen, mye takket være gener fra søsterpopulasjonen på svensk side (svensk rödkulle).
Sidet trønderfe og nordlandsfe
Sidet trønderfe og nordlandsfe er den opprinnelige gamle melkeferasen fra Nordnorge, Midnorge og fjell- og dalbygdene nord på Østlandet. Kyrne har levende vekt rundt 450 kg, langt mindre enn Norsk rødt fe (Nrf). Kyrne er nært beslektet med feet som utvandret til Island i vikingtiden. Kyrne er naturlig kollete og har ofte det typiske svartsidete fargemønsteret.
Vestlandsk fjordfe
Dagens fjordfe stammer fra kyrne som bønder fra gamle Hordaland i sør oppover kysten til Møre hadde holdt i generasjoner. Dyra er små, lettbeinte og finnes i mange ulike fargesjatteringer. Mange har horn, men kollete dyr forekommer også. Selv om det nå finnes nesten 600 voksne fjordfe (2014), var rasen nesten utdødd på 1980-tallet. Det sies at alle gråkoller (den ikoniske gråe og kollete varianten fra Møre) vi har i dag, er etterkommere etter ei ku og en okse fra Trandal, ei lita vegløs grend på Sunnmøre.
Dølafe
Dølafeet var ei utpreget kombinasjonsku, avlet både til kjøtt og melkeproduksjon. Dølafeet har ofte horn, samt mange ulike farger og mønstre, selv om brandete dyr med vertikale “tigerstriper” er de aller mest karakteristiske. Utbredelsen er mest i det gamle kjerneområdet i dalene nord for Østlandet ; Østerdalen, Gudbrandsdalen og Valdresdalføret.
Telemarkfe
Den lille rødsidede kua med de store flotte hornene er for mange selve symbolet på det urnorske, og under nasjonalromantikken i siste halvdel av 1800-tallet ble telemarksfeet betraktet som nasjonal rase. Genene har eksistert i fjellområdene fra Valdres i nord til Telemark og østdelen av Agder i sør i mange hundre år.
Historie
Veidemennene og de første jordbrukerne som kom vandrende fra øst og sør, hadde med seg de første Ur-kyrne. De trosset det barske klimaet, og greide å livnære seg mellom de snødekte fjelltoppene og skogkledde åsene vest for kjølen. Derfor har det nordlige STN-feet også nære slektninger i Nord-Sverige og Nord-Finland. En kan tenke seg at nordmennene tok med seg kyr til Island i viking-tida, da både trønderfe, Vestlandsfe og Dølafe har klare likhetstrekk med Islandsfeet. Dyra er hardføre, helsesterke og nøysomme, naturlig tilpasset vårt barske, arktiske klima. De er små og lette og nytter ut foret godt. Levende vekt på kyrne varierer fra 350-500 kg, mens Nrf kua er ca 550-600 kg. De har et annet beitemønster enn andre storfe, og beiter blant annet mer lauv og urter. Derfor passer de bra som beitedyr og bidrar til å holde Norge vakkert.
Moderne avl og ensretting mot storproduksjon med moderne avl har bidratt til at kun få kyr av landraser fantes på 90-tallet. Norske bønder og ildsjeler reddet disse vakre kyrne fra utdøing. På tross av utvikling mot effektiv stordrift på mange gårder, så har antall avlskyr økt fra rundt 1500 kyr til over 5200 kyr (2022). Det viser at ur-kyrne har livets rett og formidler viktige verdier også i dag !